Terapi, Tvang, Barnevern og Borderline

Noe av det vanskeligste for en med Borderline er relasjoner, tillit og svik. Jeg blir derfor ikke overrasket når jeg gang på gang hører om andre som meg, kvinner med Borderline som frykter det såkalte hjelpeapparatet. Kvinner med barn som de vil gjøre alt for, og som de kjemper for hvert sekund hver eneste dag. Og som søker hjelp for å kunne bli enda bedre for sine barn, som åpner seg og stoler på fremmede og skumle mennesker. Mange av disse har allerede vært der, og for noen av dem er ærligheten deres blitt besvart med tvil og mistenksomhet. På grunn av diagnosen, og ofte ingenting annet, blir det fort sendt bekymringsmelding til barnevernet, fordi uavhengig av det fine ordet taushetsplikt så har de et enda finere ord som heter "opplysningsplikt". For de fleste av disse kvinnene, finner man fort ut at det ikke er noe å bekymre seg for, det var som kvinnen selv hadde sagt; den eneste som sliter med Borderlinedemonen er henne selv. Men når de slapp taket gikk hun hjem til seg selv og bar med seg alle borderlinesymptomene ti ganger sterkere enn før. Angsten, mistenksomheten, paranoiaen, frykten for svik, frykten for relasjoner. Hun så seg aldri tilbake. Noen har opplevd det og taklet det bra, noen har opplevd det og taklet det dårlig som beskrevet her, og noen har ikke opplevd det selv, men kanskje hørt om det. Og noen av dem sitter kanskje og ser døden som en utvei fordi hjelpeapparatet er en større, mørkere skygge. I sånne tilfeller hjelper plikten, reglene og paragrafene ingen. Hvorfor ikke prøve noe annet? Hvorfor ikke prøve å hjelpe?